Menneske og natur

Forholdet mellom menneske og natur i litteraturen står på timeplanen for vg2 ST i det vi går inn i det nye året. Elevene skal gjøre en økokritisk lesning av et litterært verk fra samtidslitteraturen. Denne gangen står elevene fritt til å velge litteratur innen forskjellige sjangre, både skjønnlitteratur og sakprosa, og skolebiblioteket legger til rette for at de skal finne interessante bøker de får lyst til å lese.

Klima, natur og miljø er viktige tema i litteraturen, så vel som i nyhetsbildet. Tidsskriftet Bok og bibliotek ga leserne i fjor høst en oversikt over, og introduksjon til, de ulike litterære sjangrene som tar klimakampen. I samme artikkel rydder litteraturprofessor Sissel Furuseth opp i fagbegrep som det er nyttig å kunne i møte med klimalitteratur. Furuseth utgir i februar, i samarbeid med Reinhard Hennig, en bok om økokritikk, som de har kalt Økokritisk håndbok – Natur og miljø i litteraturen (2023).

For å oppdatere meg på temaet «menneske og natur», har jeg den siste tiden fordypet meg i litteraturkritiker Bernhard Ellefsens bok Det som går tapt – naturen som forsvinner og litteraturen som forteller om den(2022). Ellefsen hevder at litteraturens oppgave i klimakrisens tid, er å få folk til å tenke og prøve å
forstå hvilke utfordringer vi står overfor og hva som går tapt. Han tar i
hovedsak utgangspunkt i nordisk litteratur og trekker fram svært gode og
engasjerende eksempler gjennom hele boka. Ellefsen er flink til å vekke
interessen min som leser, og til å velge ut ulike forfattere og titler som jeg
i utgangspunktet ikke kjenner så godt. For eksempel har jeg fått lyst til å gi
meg i kast med flere svenske og danske forfatterskap, som Theis Ørntoft og Kerstin Ekman.

Kerstin Ekman oppdaget jeg forresten selv, da jeg leste hennes nyeste roman Løpe ulv (2022) i fjor sommer. Ellefsens utgreiinger om det øvrige forfatterskapet hennes vekket imidlertid interessen til å utforske bøkene hennes videre. Løpe ulv rager som fjorårets beste leseopplevelse for min del. Romanen handler om Ulf Norrstig, en pensjonert skogvokter som har fulgt utviklingen i skogbruket på nært hold gjennom et langt liv i de svenske skoger. Et møte med en ulv markerer et vendepunkt i Ulfs(!) liv, og endrer synet hans på livsverket og på naturen som omgir ham.

Skogen og naturen kan være et sted hvor mennesket kan slippe sine begrensninger, være frie og leve ut sin egen natur. I Atle Hålands oppvekstroman Gro igjen (2022) utforsker den unge hovedpersonen sin seksualitet i skogen. I ly av trærne og i nærhet til den naturen han føler seg trygg i, møter han i all hemmelighet Marc, en eldre gutt som han eksperimenterer seksuelt sammen med. Han legger merke til detaljene på skogbunnen, landskapet og omgivelsene. Men den samme skogen er også full av stikkende barnåler, ru berg mot bøyde knær, og gjennom romanen mister han kontrollen over kroppen og naturen som han er en del av.

Gro igjen ga meg assosiasjoner til en annen roman som jeg gjerne vil anbefale, Keen (2020) av Ragnhild Eskeland. I Keen følger vi Rebekka, ei ung jente med et flammende begjær og en dragning mot skogen i sommerheten. Familien hennes kommer fra en stor gård et sted på Østlandet. Rebecca har nettopp mistet faren sin, han som lærte henne alt hun kan om naturen og som har vist henne vei i livet. Moren har overlatt henne til seg selv, mens hun er ute på selvrealiseringsturné.

Helt siden romantikken har menneskets forhold til naturen blitt problematisert i litteraturen. De siste tjue årene har det imidlertid begynt å gå opp for oss hva vi er i ferd med å ødelegge. Å lese bøker om naturen som omgir oss med et økokritisk blikk, kan gi leseren et språk til å forstå konsekvensene av klimaendringene bedre.