Smadra

«Ho slår. Først ein gong. Så ein gong til. Eg dreg håndbaken over munnen. Klarer ikkje å skilje kva som er tårer og kva som er blod. Ho plar slutte no.»

Slik åpner Brynjulv Jung Tjønns siste roman Smadra. Allerede på første side får vi vite at det er mor som slår, at volden er noe hovedpersonen har måttet tåle mange ganger, og at det blir verre for hver gang.

Oda er enebarn og vokser opp med en far som er pilot og mye borte, og en mor som er arkitekt. Til faren, læreren og bestekompisen Milad forklarer Oda at hun har så dårlig balanse at hun stadig faller av sykkelen. Til slutt setter faren sykkelen i garasjen.

Faren og læreren Hanne forstår at noe er galt, men ingen av dem greier å sette fingeren på hva det kan være, siden Oda nekter å fortelle om den mørke hemmeligheten hun deler med sin mor.

Bestevennen Milad har sine egne traumer å bære på. Han kom til Norge som flyktning, etter å ha bodd i telt i flyktningeleir sammen med familien sin. Han og Oda snakker veldig uanstrengt med hverandre, men når det kommer til det Oda egentlig har lyst til å fortelle, klarer hun ikke å sette ord på det som skjer. Skammen over å bli slått av sin egen mor er for stor til at hun klarer å dele det med noen. Men en dag ser Milad at moren slår Oda. Bestevennen representerer håpet i denne romanen. Vi vet at han har opplevd fæle ting, men at han har kommet seg gjennom det ved hjelp av blant annet vennskapet med Oda. Han minner Oda på noe hun en gang sa til ham: «At eg ikkje kunne gå og vere redd resten av livet.» Dette var et vendepunkt for Milad, og det blir et vendepunkt også for Oda.

Smadra er en alvorlig roman om et vanskelig tema, vold i nære relasjoner. Men selv om vi ikke vet hvordan det kommer til å gå med Oda, levnes leseren med et håp om at det vil ordne seg for henne til slutt. Hun har flere rundt seg som vil henne vel, og hun greier å si til Hanne at hun er sliten av å være redd. Det er viktig å ha noen fine folk rundt seg som man kan snakke med, og det er fint at ungdomslitteraturen fremhever dette.