Esther

Europaprosjektet åpner for mange nye leseopplevelser og oppdagelser av ukjente forfatterskap. Europa er et sammensatt kontinent, og ikke alle forfattere kan knyttes bare til ett land. Katja Petrowskaja er et godt eksempel på det. Hun er født i Ukraina, men bor nå i Tyskland og har gitt ut sin første roman på tysk.  Til alt overmål skriver hun om familien sin som har grener både i Polen og Russland, foruten Ukraina. Det viktigste med Europaprosjektet er å oppdage forfatterskap jeg ikke har hørt om før, å lese om land jeg ikke kjenner så godt og å formidle gode leseopplevelser til andre. Det oversettes mange bøker fra andre språkområder enn det anglo-amerikanske som ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Derfor synes jeg, både som leser og bibliotekar, at det er morsomt å formidle disse bøkene. (Det har forresten alltid vært en av mine kjepphester å formidle de gode bøkene som ikke nødvendigvis ligger på bestselgerlistene.)  I så måte er Petrowskajas roman Esther, kanskje et godt eksempel på hva jeg ønsker å oppnå med Europaprosjektet.

Katja Petrowskaja er født i 1970 i Kiev, har studert både i Russland og Tyskland og i debutromanen Esther, kanskje legger hun ut på en reise i Europa for å utforske sin egen familiehistorie. Tittelen bærer navnet til oldemoren hennes, det vil si, hvis det var Esther hun het? Faren husker ikke riktig:

Jeg tror hun het Esther, sa far. Ja, Esther, kanskje. Jeg hadde to bestemødre og en av dem het Esther, ja nettopp. Hvorfor kanskje? spurte jeg opprørt, du vet ikke hva bestemoren din het? Jeg brukte aldri navnet hennes, svarte far, jeg sa babusjka, og foreldrene mine sa mor. (Petrowskaja, 2015, s.206)

Petrowskajas familie er jødisk og flere av slektningene ble drept under nazistenes forferdelige utrenskninger i Ukraina. Babusjkaen, som kanskje het Esther, personifiserer én av de rundt hundretusen som endte sine liv i massegravene i Babij Jar. Gjennom å skrive sin egen familiehistorie, forsøker forfatteren å si noe om vår nære Europahistorie.

Dette er vanskelig stoff å skrive om, og det er mange som har gjort det før henne, men jeg synes Petrowskajas prosa er annerledes enn andre bøker jeg har lest om emnet. Kanksje det er fordi hun tilhører en annen generasjon, at hun har mer distanse til hendelsene hun skriver om? Hun forteller vart og med respekt om hvordan deler av hennes jødiske famile ble drept under masseutryddelsene i Babij Jar. Men dette er også en bok om dem som overlevde, og om hvordan deres liv har fortonet seg etter krigen. Petrowskaja legger ut på en reise omkring i Europa for å nøste opp i sin egen familiehistorie.  Aller størst inntrykk gjør historien om Esther. Babusjkaen som var så skrøpelig, gammel og syk, men som likevel ville gjøre som tyskerne befalte i et opprop:  «Alle jøder i byen Kiev må melde seg».

Kontrollen var total. Vaktmestrene finkjemmet adressene, listen over innbyggere. For at på russisk alle og på tysk samtlige skulle gå, ble skoler, sykehus, barnehjem og aldershjem gjennomsøkt. (Petrowskaja, 2015, s. 207)

Petrowskaja er helt suveren i kapitlet som bærer samme tittel som boka, Esther, kanskje.  Hun ser for seg hvordan den gamle damen stavrer seg bort til noen tyske soldater for å spørre om hvor jødene skal samle seg:

Kherr Offizehr, begynte babusjka med sin umiskjennelige pustelyd, overbevist om at hun snakket tysk, zeyn Zi so fayn, si meg, was soll ick denn machen? Ikh hob di plakatn gezen mit instruktzies far yidn, men jeg er ikke så god til å gå, ikh kann nyscht toyfn azoy schnel.

Hun ble skutt på stedet, med nonchalant rutine, uten at samtalen ble avbrutt, uten helt å snu seg, helt i forbifarten. (Petrowskaja, 2015, s. 217)

Petrowskaja filosoferer gjennom hele boken over språk, og hvordan språk er knyttet til identitet. I generasjoner hadde morens familie drevet opplæring av døvstumme barn. De hadde gitt barn som var levnet lite håp, et liv, et språk og en fremtid. Når Petrowskaja  skriver denne familiehistorien er hun med på å gi stemme til de døde, de hvis stemmer ikke lenger kan høres. Litteraturen fungerer på den måten som et ekko av arbeidet som hennes slektninger  har holdt på med på kryss og tvers av Europa i generasjoner. Reisen hennes er en bevisstgjøring: «Jeg reiste som russer fra Tyskland til mine slektningers jødiske Warsawa, til Polen Polsja, det var som om de to språkene mine gjorde meg til representant for okkupasjonsmaktene. «(Petrowskaja, 2015, s.100)

 

Petrowskaja, K. (2015): Esther, kanskje, Oslo: Gyldendal

Skolebibliotekar med et brennende engasjement for leselyst, læring og skolebibliotek. Jeg er utdannet litteraturviter og jobber som faglig leder for læringssenteret ved Elvebakken videregående skole i Oslo.

1 kommentar på “Esther, kanskje

  1. Tilbaketråkk: Alle dagers ende – Et rom med innsikt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: